Dette må være på plass for å sikre varig fred

Comments Off on Dette må være på plass for å sikre varig fred

Ironisk nok er dette et redigert og oversatt utdrag av hva president Obama sa i sin tale når han mottok Nobels Fredspris i 2009. Det var mange, og det er fortsatt mange som er i uenige i akkurat denne tildelingen. Selv om han ikke har etterlevd sitt ansvar er det relevant å vise til hva han (og hans rådgivere) mente måtte være på plass for å sikre varig fred.

Hindre spredning av atomvåpen

For land som bryter internasjonale regler og lover, må det utvikles alternativer til vold som er tøffe nok til å endre atferd – for om vi ønsker en varig fred, må løftene til det internasjonale samfunnet bety noe. De regimer som bryter reglene må holdes ansvarlig. Sanksjoner må oppnå en reell pris. Å stå imot må møtes med økt press – og slikt press eksisterer bare når verden står sammen som én. Ett påtrengende eksempel er innsatsen for å hindre spredning av atomvåpen, og å arbeide for en verden uten atomvåpen. I midten av forrige århundre ble mange nasjoner enige om å være bundet av en traktat som er klokkeklar: Alle skal ha tilgang til fredelig atomkraft, de uten atomvåpen skal ikke utvikle noen og de med atomvåpen skal arbeide mot nedrustning. Med dette påhviler det oss alle å insistere på at land som Iran og Nord-Korea ikke utnytter systemet. De som hevder å respektere internasjonal lov kan ikke se en annen vei når folkeretten krenkes. De som bryr seg om sin egen sikkerhet, kan ikke ignorere faren ved et våpenkappløp i Midtøsten eller Øst-Asia. De som søker fred, kan ikke stå passivt og se på mens nasjoner ruster seg for atomkrig.

Det samme prinsippet gjelder for dem som krenker folkeretten ved å angripe sitt eget folk. Når det er folkemord i Darfur, systematiske voldtekter i Kongo, undertrykkelse i Burma – det må få konsekvenser. Det må være engasjement, det må være diplomati – men det også få konsekvenser når disse tingene mislykkes. Og jo nærmere vi står sammen, jo mindre sannsynlig vil vi bli møtt med valget mellom væpnet intervensjon og medansvar for undertrykkelsen.

Respektere menneskerettighetene

Fred er ikke bare fravær av en synlig konflikt. Bare en rettferdig fred basert på medfødte rettigheter og verdighet av hver enkelt kan bli varig. Det var denne innsikten som la grunnlaget for den universelle menneskerettighetserklæringen etter annen verdenskrig. I kjølvannet av ødeleggelsene innså de at om ikke menneskerettighetene beskyttes, blir fred et hult løfte. Og likevel altfor ofte, blir disse ordene ignorert. For noen land er det ikke å respektere menneskerettighetene unnskyldt av den falske forestillingen om at dette er vestlige prinsipper, som er fremmede for de lokale kulturene eller stadier av en nasjons utvikling.

Et ønske om fred er utopi i et samfunn der folket nektes retten til å ytre seg fritt eller be til den guden de ønsker, velge sine egne ledere og samles uten frykt. Innestengt nag blir betent, og undertrykkelse av stammeidentitet og religiøs identitet kan føre til vold. Vi vet også at det motsatte er tilfelle. Bare da Europa ble fritt, kunne det endelig få fred.

Vi har vært vitne til den stillferdige verdigheten til reformpolitikere som Aung San Suu Kyi; til tapperheten til de zimbabwere som avla stemme under trussel av å bli banket; til de hundretusener som marsjerte stille gjennom Irans gater. Det er avslørende at lederne for disse landene frykter aspirasjonene til sitt eget folk mer enn kraften i noen annen nasjon. Og det er alle frie menneskers og alle frie nasjoner oppgave å støtte disse tapre menneskene. Dessverre kan ikke det å fremme menneskerettighetene dreie seg om formaninger alene. Noen ganger må det kombineres med langdrygt diplomati.